Det er ingen tvil om at eldreomsorg er en viktig populærpolitisk velgermagnet. Saken passer perfekt i forhold til Norske tradisjoner hva gjelder omtanke for de svake i samfunnet. Paradokset er at de som snakker om kvalitetsøkning i eldreomsorgen ofte snakker om økning av antall ansatte og ikke om allokering av eksisterende ressurser.

Er den en sammenheng mellom kvalitet i eldreomsorgen og antall ansatte?. De fleste vil kunne si at det er en stor sammenheng mellom dette. Hva om det er samme effekt i forholdet bemanning og kvalitet som det er med folks lønninger i et hygiene/motivasjonsperspektiv?. Hva om bemanningen kun er en hygienefaktor opp til et visst nivå, for deretter å gjøre organisasjonen unødvendig rigid.

Konkurransetilhengere vil alltid hevde at konkurranse skjerper aktørene. Dersom man ikke kjemper for å bli best vil noen andre gjøre det bedre enn deg, noe som igjen vil føre til at man forsvinner ut av konkurransearenaen. Med andre ord: Hvis det tillates konkurranse innenfor leveranser av omsorgstjenester hvor det offentlige betaler vil alle aktørene (også de offentlige) levere bedre tjenester. Det er ingen tvil om at opplevd kvaliteten har økt etter at fritt brukervalg ble innført i Oslo Kommune. Jeg drister meg og til å konkludere med at det er en kausalitet mellom innføringen av fritt brukervalg og økningen av opplevd kvalitet.   

I lille Farsund Kommune, hvor de har 9 433 innbyggere. Fant NHO ut at de kunne frigjøre hele 59 millioner kroner hvert år sammenlignet med kostnadsnivået til ”beste praksis” kommuner. Er dette et absolutt svar?, absolutt ikke. Men beregningen viser alle med interesse for å få mer ut av hver offentlige krone, at det er muligheter å endre hvordan vi leverer en tjeneste. En mulighet som vil sikre et godt velferdssystem i fremtiden. Til tross for at vi stadig blir færre som skal ta skatteregningen.

Konkurranseutsetting tvinger alle aktørene til å bli bedre for å opprettholde eller få et høyere aktivitetsnivå. Men på steder hvor det enten ikke er ønskelig med konkurranseutsetting eller hvor det er ufordelaktig fordi det er for få innbyggere vil det være en god mulighet å bruke ”beste praksis” perspektivet for å optimalisere levering av offentlige velferdsgoder.

Jeg tror helt klart at det er en sammenheng mellom ansikt til ansikts tid og kvalitet i eldreomsorgen. Når det finnes kommuner som har en ansikt til ansiktstid på 45 prosent så kan man konkludere med at det er en mulighet for å effektivisere. Enten for å spare penger slik at de offentlige midlene kan brukes til andre aktiviteter, eller ved at kvaliteten økes som følge av at den enkelte mottaker får mer direkte hjelp. Ved å målsette optimalt ansikt til ansikt tid sett i forhold til støtteaktiviteter og arbeide mot dette så tror jeg at kvaliteten vil øke.

Man må tørre å tenke tanken på at det ikke er sikkert at man har behov for fire ansatte fra klokken 0800 til 1600. Det kan hende at man trenger to ansatte hele tiden, imens man trenger to ansatte fra 1000-1300. Vel, er det noen som i det hele vil arbeide fra 1000-1300. Antageligvis er det noen som vil det. Og hvis det ikke er det kan det hende at de kan utføre andre oppgaver i kommunen i de tidspunktene som de er ledige. Hva om man kunne lært opp ansatte til å gjøre kontering. Hvorfor er det så fastlåst at hvis du jobber innenfor pleie og omsorg så kan du ikke settes til å ta telefonen eller til å lage utredningsforslag til politikerne i kommune?

Uansett om man er for eller imot konkurranseutseting er vi snart på et punkt hvor vi ikke har andre valg. Andre valg enn å tenke annerledes.

En enkel måte å se på sine egen tjenester og produkter er å ta lærdom av blueprinting. Innenfor service design er blueprinting en av metodene.

Metoden kan for eksempel kobles sammen med Porters verdikjede, slik at man i tillegg til alle prosesser er fokusert på kostnad og verdidriverne i leveransen.

Blueprinting i denne sammenhengen handler om at man starter fra leveringstidspunktet og går tilbake i leveringskjeden. Man deler gjerne inn i synlige og usynlige prosesser, sett fra kundens ståsted.

Prosessen starter med at noen som kjenner til de ulike prosessene, enten hele veien eller deler av veien beskriver hva som skjer. Deretter utarbeider man et prosesskart. Videre ser man på om det er noe so mer lurt å gjøre på en annen måte. Jeg tror det er en stor fordel om de involverte har et åpent sinn i forhold til endringer, spesielt interessant er det å se leveransen i et tjenesteutsettingsperspektiv. Det kan hende at det for eksempel er smartere å bruke We4you AS som sentralbord enn å la ansatte som har andre dedikerte oppgaver være ansvarlig for sentralbordet, med resultatet av at svartiden er lang eller avbrytelsestiden gjør øvrig arbeid for tidkrevende. Eller hva med å bruke Logistikkhuset AS til lagerhåndtering, eller hva med å bruke en eller flere av landets 400 Vekstbedrifter til lagerhåndtering. Eller hva med å bruke visa som et salgsargument for bedriftskunder. Du får nå inntil 45 dager rentefri betalingsutsettelse. Det beste av alt med en slik løsning er at transaksjonskostnaden antageligvis lett kan forsvares av minsket kredittrisiko og økt likviditet. Parallelt med dette bør man også arbeide med å tenke hvem av prosessene som tar og hvem av prosessene som gir inntekter. Du kan jo bli overrasket over at enkelte prosesser både er dyrere enn du tror og mindre verdt for kundene enn hva du tror.

I praksis starter man en prosess med å beskrive hva målet til prosessen er, hvem utfører prosessen, hvordan gavner denne prosessen leveringen, hvilke verdier og kostnader representerer prosessen. I fase to gjør man en vurdering på verdi for kunde opp mot kostnad for selskap.

Den største utfordringen er å ha tilstrekkelig åpenhet med målsetningen i en slik prosess, at det man leverer skal leveres bedre og smartere. Den nest største utfordringen er å gjennomføre de tiltakene som man mener er best. Totalt sett for virksomheten.

For en stund tilbake så hadde jeg et innlegg hvor jeg argumenterte mot kongehuset. Hovedargumentasjonen var langt fra ny. Det handlet om man skulle arve en posisjon eller ikke. Norge er et land med lav maktdistanse. Selv om enkelte kan hevde at Stoltenberg Jr har tatt over for Stoltenberg Sr, så er det et faktum at de politiske posisjonene fås gjennom valg. Det at barn av politikere blir politikere selv handler mer om sosial arv.

Innlegget stod på siden i et par dager. Jeg slettet innlegget av samme grunn som hvorfor avskaffelse av monarkiet aldri hadde fått flertall i 2012. For den saks skyld tror jeg heller ikke en avskaffelse ville ha fått flertall i 2050 heller.

Problemet, i alle fall for motstandere av monarkiet, er at vi har en for bra kongefamilie. For mitt vedkommende startet for så vidt problemet når Mette Marit ble kronprinsesse. Hvorfor kunne ikke Haakon ha valgt en usympatisk dame? . Det må da være en rekke arrogante damer innenfor de europeiske kongefamiliene.

Det er synd å si det, men problemet med en for bra kongefamilie ser ikke ut til å ta en enda, i alle fall ikke enda. Det er jo lov til å håpe at datteren til Haakon og Mette Marit roter seg borti en skikkelig drittsekk. Selv om det ser dystert ut.

Så, gratulerer med dagen Kong Harald. Og Mette Marit kan bare fortsette med veskene sine, det er for så vidt ganske greit at vi har en fremtidig Dronning som har smak. Det er selvsagt ikke en ulempe at både hun og mannen har et geniunt hjerte for de svake. På samme måte som de genuint virker å være interesserte i internasjonalt arbeid. Det at hun skaper et stort problem for en republikaner får bare ikke hjelpe. Det er fortsatt noe i svaret til Kong Olav, da en amerikansk journalist spurte han om hvorfor han ikke hadde livvakter. Svaret var at han hadde fire millioner livvakter. Det har jaggu meg dagens kongefamilie og.

Og ja, hvis det hadde vært et valg om vi skulle avskaffe kongefamilien i dag hadde jeg dessverre stemt imot en avskaffelse.

En av dagens nyheter er at Henrik Henriksen 96 måtte sitte i en rollestol ved en utgangsdør på sykehuset i Tønsberg. Han skulle videre til sykehuset i Larvik. Det at han skal ha sittet i fem timer eller i to og en halv er ikke avgjørende. Det hjelper selvsagt ikke på at han er nesten blind og døv, eller at han har vanskeligheter med å bevege seg. 

Jacobsen i dagens vg drar sammenlikninger til hva resultatet hadde blitt hvis man hadde behandlet andre svake grupper i samfunnet på samme måte. For uansett hvilke politisk ståsted vi har, så er tanken om å ta ekstra vare på de svake i samfunnet særdeles viktig. Det er noe det må kunne sies å være bred enighet i. 

Problemet innenfor omsorgssektoren er den passive holdningen som man har. Man skal i stor grad tilby pasifiserende tiltak. Fokuset er at du skal få akkurat den hjelpen du trenger, ikke noe mer. Hvis en statsråd skulle være så frekk å forsøke å si at vi kanskje skal jobbe mer forebyggende så er svaret fra en av premissgiverne i diskusjonen, sykepleierforbundet, at utsagnet kommer som følge av at statsråden vil spare penger. 

Enten vi liker det eller ikke, så er det en begrensning i ressurstilgangen innenfor helse og omsorg. Argument som at den som skal motta hjelpen har arbeidet og betalt skatt hele sitt liv, og vil derav fortjene en god eldre omsorg hjelper veldig lite. Veldig lite når kassa er tom. 

Hva med at man, isteden for å diskutere hvem aktører som gjør hva starter å diskutere hva god omsorg er. Hva det betyr for den enkelte å være i stand til å klare seg lengst mulig, og når den dagen kommer hvor mer hjelp trengs, så får du det. 

Mitt inntrykk er at det er mye lettere å snakke om minutter enn hva de minuttene skal inneholde. Klart man må styre ressursene. Den eneste måten jeg kan komme på så langt er å styre den tiden den enkelte mottaker mottar. 

Men hva om man snakker om hvor essensen i omsorgen. Det bør ikke være noen tvil om at majoriteten som arbeider med helse og omsorg faktisk bryr seg, og har en stor grad av empati. Problemet er mer de krav som stilles til alle de aktivitetene som den enkelte ansatte skal gjøre utenom selve kjerneoppgaven. Det å yte den hjelpen som den enkelte trenger. 

Vi vil ikke få færre episoder i fremtiden. Det er flere Håkon'er der ute som venter på tilsvarende opplevelse. Det hjelper ikke om regjeringen har sagt noen ord i form av verdighetsgarantien når det ikke gjøres noe med de overgripende strategiene. Det er faktisk mulig at en statsråd fra Sogndal har noe for seg når hun både sier at vi må tenke aktivisering isteden for passivisering. Og vi må tørre å diskutere hva god omsorg er. 

Et eksempel fra stedet jeg selv jobber i. De aller fleste vedtakene på hjelp til middag er på 15 minutter. Prosessen fra den ansatt kommer inn til den som skal ha hjelp er først å sette på tidstakingen på terminalen, hilse på, spørre hvordan det går i dag, spørre om hva han eller hun vil ha å spise, gå på kjøkkenet, setter fjordlands enten i mikroen eller koke opp vann først. Det er nemmelig ikke alle som har en mikrobølgeovn, selv om standard for middag i alle fall i Oslo Kommune er fjordland. Deretter skal bordet dekkes på, maten skal legges over på tallerken, drikke skal gjøres klart, den som skal spise må kanskje hjelpes til bordet. Oppryddingen må den enkelte enten ta selv, eller det må stå til man kommer på neste besøk. Deretter skal den ansatte avslutte oppdraget på terminalen ved å skrive om hva som er gjort og hvordan den som mottar hjelp har det i dag. Så spør man om det er noe annet man trenger hjelp til, om man skal ta med noe søppel før man sier farvel. De aller fleste vil forstå at kvaliteten på en tjeneste som skal inneholde alle disse elementene og som maks skal være 15 minutter blir utfordrende. I et ledelsesperspektiv er utfordringen å få den ansatte til å være tilstede hos den man hjelper, være oppmerksom på de behov som den enkelte har innenfor den rammen av de 15 minuttene. 

Så en diskusjon om hva god omsorg skal være er absolutt på sin plass. 

Det kan hende at statsråden har noe for seg likevel. For hva om vi kunne frigjort 5-10 prosent ved å sette i gang større tiltak tidligere som har mål av seg å gjøre den enkelte selvhjulpen lengre. Kanskje middagsvedtakene kunne vært på 20 minutter. 

Det er jo ganske flott at Siv Jensen i Frp vil innføre lottemodellen (http://alturl.com/gj572). Ikke bare det at de ansatte skal gå med sine egne klær (Frp har tatt seg bryet med å finne ut at et dansk firma produserer ”helseklær” som ser ut som vanlige klær. Slik at det ikke blir en hygienediskusjon), med beboerene skal få lov til å stå opp når de vil. Legge seg når de vil. Drikke når de vil. Noe de ikke gjør idag, virker det som.

Det jeg i grunn kunne ha lurt på var hvordan hun vil innføre modellen i de ulike segmentene av sykehjemsplasser. Fra korttidsavdelinger, demensavdelinger til terminal pleie, men det vil jeg ikke lure på.

Det jeg i grunn lurer mer på er når kommer hennes utspill på hva FRP skal gjøre for de andre 80.8 prosentene av eldre som mottar hjelp hjemme?. For det er et faktum at flere og flere eldre ønsker å være hjemme, men de trenger litt mer hjelp. Hvor mye har FRP som byråd for helse og eldre i Oslo gjort for å utvide tilbudet til eldre de siste fire årene?. Har den enkelte eldre fått mer hjelp i form av mer tid eller har de fått uforandret med tid?

 Muligens er det er best å holde seg til lotte modellen. Det blir enklere slik.

Motakere av hjemmetjenester

http://www.ssb.no/emner/03/02/pleie/tab-2011-07-08-04.html

Institusjoner for eldre og funksjonshemmede.

http://www.ssb.no/emner/03/02/pleie/tab-2011-07-08-01.html

I dag har jeg brukt over en time på noe som er totalt meningsløst, bare fordi NAV har et papirbasert system basert på enkelt hendelser. Istedenfor å gjenbruke opplysninger og heller få de verifisert samt bruke andre offentlige register insiterer NAV på at alle opplysninger skal sendes inn. Hver gang.

Den timen jeg har brukt i dag har vært på en ansatt som er sykemeldt i forbindelse med en graviditet. Hvis man er så heldig og følger med selv som arbeidsgiver kan man finne ut at hvis sykemeldingen er i sammenheng med graviditeten så dekker NAV lønn i arbeidsgiverperioden. Med det er bare dersom man selv følger med, det gis ingen informasjon om dette fra NAV.

Men, for å få denne refusjonen så ville kanskje det enkleste vært at legen som skriver ut sykemelding oppgir en kode slik at sykemeldingen settes i sammenheng med graviditeten. Sånn at den enkelte ansatt automatisk får sykepenger fra NAV de 16 første dagene.

Neida. NAV insisterer på at arbeidsgiver skal utbetale de 16 første dagene og sende inntektsskjema som normalt. Når dette er behandles så kan arbeidsgiver sende en søknad om å få dekket refusjonen. Søknader som er begrunnet med graviditet, hvor lege som sykemelder har sykemeldt personen for dette, får refusjon. Deretter må arbeidsgiver sende inn et refusjonskrav hvor summer som allerede er oppgitt i inntektsskjemaet pluss arbeidsgiveravgift, feriepenger og pensjon er. I tillegg må man fylle ut et inntektsskjema nummer to, det samme skjemaet som for øvrig ble sendt inn med engang.

Så, takk nav, fordi dere virkelig følger opp hva det offentlige sier om at det skal bli mer smidig med tanke på papirhåndtering med det offentlige.

Og, hvis det er en feil i en av skjemaene så legger NAV det tilside, og venter på ett nytt skjema. For så vidt problemfritt, hvis de bare hadde sagt ifra at det var en feil, og at man måtte sende ett nytt skjema inn… Da er det heller bedre å forvente at den sykemeldte får litt å gjøre, med å finne ut hva som har gått galt. 

Liv Signe Navarsete kommer fra Sogndal kommune som kom på 42ende plass i en rangering om Norske kommuners bærekraftighet. Navarsete sier at grunnen til rangeringen er at stedet har en holdning av typen ”vi kan ikke være best på alt, la oss heller finne ut hva vi er gode på”. Hun sier videre at styrken er samarbeidet mellom aktører innen saftproduksjon, fotball og høyskolen i sogn og fjordene. Videre forklarer hun om den politiske motivasjonen for overføringer til distriktene er tilstede. Hvor hun sier at hvis vi skal ha bosetting i distriktene så må vi tåle at fellesskapets midler brukes for en slik. Til de som mener at kommunesammenslåing av mindre kommuner til større vi skape et mer bærekraftig lokalmiljø svarer ministeren ganske enkelt at ”Om du slår sammen to sovevogner, får du ikke et lokomotiv”. Ministeren sier ganske enkelt at overføringer fra staten er med på å øke attraktiviteten til stedet. Dessverre ser ikke ministeren at lokalsamfunn som får overføringer ikke har en incentiv til å endres, ei heller at det ikke er snakk om at samfunnet blir mer bærekraftig ved at de får nye veier, broer eller skolebygg. Nå er det langt fra enighet om at kommunesammenslåing som virkemiddel resulterer i økt bærekraft. Likevel er problemet hennes det at hun er mer opptatt av å forsvare sin egen politikk, istedenfor å snakke om hva som kan fungere.

Undersøkelsen som er utført sier at en kommunes evne til å være bærekraftig samt evnen til å skape vekst er summen av kommunens rangering av arbeidsmarkedet, kompetanse i befolkningen, demografi og økonomi. Begrepet bærekraftig kan forenklet sies og være at de som lever i området ikke påvirker kommende generasjoner negativt, ved at de for eksempel fratar fremtidige generasjoner muligheten til å leve og bo på stedet. Uten at jeg har sett modellen for beregningene, så er det snakk om en rangordning. Hvor man sier at kommune 2 er etter kommune 1, uten at man sier at tallene for kommune 1 er to ganger bedre enn kommune 2. Tallene er ikke korrigert for naturlige geografiske variasjoner. Med andre ord er det ikke tatt hensyn til at det finnes geografiske forskjeller mellom levekostnader, behov for utdanning samt arbeidsmarked. En annen dimensjon som kunne ha økt riktigheten av målingene ville ha vært å sett på den enkelte kommunes evne til å bære sine egne kostnader uten subsidiering. Man kan for eksempel se de totale skatte og avgiftsinntektene som befolkningen representerer opp mot hva slags kostnader stedet har. En sjette dimensjon, muligens den viktigste når det gjelder evne til å skape vekst, sier for så vidt en annen person i samme avisartikkel. Han fremhever at det er lokalbefolkningen som må ta ansvaret for å bygge et samfunn, og at det offentlige ikke kan gjøre dette. Kommunen sees på som en organisasjon som har evnen til å fasilitere videre vekst. Målinger som omhandler denne dimensjonen vil for eksempel kunne være hvor mye omsetning genereres fra private bedrifter, hvor mange årsverk har disse samt hva slags veksttakt finnes i det private næringslivet.

For ett år siden leverte jeg en masteroppgave i innovasjon og entreprenørskap. Våre viktigste funn er ikke spesielt oppsiktsvekkende, men det handler om essensene i det man finner i lederskap. Nemmelig evnen til å mobilisere andre over tid slik at resultater oppnås. Det er enkeltpersoner i lokalsamfunnet som har muligheten til å mobilisere. For å gjøre det ekstra vanskelig finnes det ikke en fasit, slik enkelte tror når de bruker en personlighetstest, som viser hvem som har disse personlighetstrekkene. I tillegg er entreprenørskap svært situasjonsbestemt. Likevel, vil det å skape møteplasser slik at de som muligens har anlegg for det å mobiliseres kan møtes. Jeg tror at den beste måten å gjøre dette på er å fasilitere. Det å invitere til foredrag, forelesninger, studiereiser, bedriftsbesøk som kan gi ideer om endringer og inspirasjon til andre. Jeg tror at det helt klart vil kunne være en naturlig seleksjon, hvor det er de med denne mobiliseringsevnen, over tid blir med på slike møteplasser.  

Nå finnes det ingen fasitsvar på hva som skaper et bærekraftig samfunn, men det finnes en lang rekke faktorer som totalt sett hemmer eller fremmer en slik utvikling. Jeg mener at rett prioritet bør være å konsentrere seg om pioneren gjennom varig støtte. Støtten kan skje både gjennom nevnte tiltak men og gjennom økonomisk støtte av ulik art.

Når vi snakker om enere, pioneren så blir det stadig snakket om den norske janteloven, hvor man ikke skal stikke seg frem. Jeg tror at den største jantelovtilhengeren er oss selv. Ved at vi forteller oss at vi ikke får det til og at det ikke er noe vits å ta en sjanse. Hver og enkelt av oss burde lære  fra amerikanerne, hvor de i større grad en oss ser tidligere nederlag og konkurser som en erfaringsverdi for fremtidige ventures.  

 Og, muligens burde norske politikere stille seg spørsmålet om hvorfor det ikke er flere som faktisk vil bo i distriktene. Kanskje de blir overrasket over svaret. 

Du trenger ikke å betale regningene dine for å drive firma, eller sagt med andre ord; har du ikke kontantsstrøm kan du fortsatt drive firma, i alle fall om vi skal tro hovedkasserer i LO, Ellen Stensrud. Kapitalmarkedet i Norge er jo tross alt nasjonalt og ikke globalt. Hun fremhever at Hagen med sin 10 % inndirekte eierandel sutrer som en unge. Hun sier at  ” Det siste vi trenger er er ledere og eiere som opptrer som sutrende guttunger og klager om høye skatter, kostnadsnivået og hvor vanskelig det er å drive forretning i Norge”, hvor hun ganske enkelt sier at siden Hagen, som er en dominerende eier med sinde ti prosent gjør det håpløst for REC å drive videre selv om selskapet har igangsatt effektivitetsforbedringer.

Det at Andreas Strand i ABG Sundal Collier sier at ”Når selv ikke kinesiske produsenter tjener penger, er det vanskelig å forvente at norsk kapasitet skal tjene penger, sier han” er altså ikke grunnen til at REC nå vurderer hvorvidt det er bra å bruke aksjonærenes penger på å produsere med en høyere kostnadsbase i Norge enn i utlandet.

Det at man ikke tidligere har tatt et standpunkt, til tross for at produktet har internasjonal konkurranse imens selve kostnadsbasen er preget av Norske forhold sier kanskje hvor mye man har ønsket denne type bedrift i Norge. Dersverre sier det også noe om ledelsens egenskap til å forvalte andres penger.  For selv om det hadde vært høyere markedspriser så ville kostnadsbasen vært høy – sett i forhold til andre produsenter. 

Hagen sier forresten at ”men vi må forholde oss til faktum. Når bedrifter ikke genererer kontanter, så sier det seg selv at man må legge ned...  Hagen mener det er for høyt kostnadsnivå og lønninger for å produsere ting og eksportere ut av landet. Han får rimelig god støtte av en rekke ulike nestorer innenfor industrier med internasjonal konnkuranse.

Heldigvis for LO’s medlemmer har ikke LO vært inne som eier i Rec.  Jeg tror nemmelig ikke medlemmene i LO hadde likt hvis de hadde tapt 89.68 krone av hver hundrelapp. 

I 1913 fikk alle kvinner i Norge over 25 år, stemmerett. Menn fikk den samme rettigheten i 1898, hele 15 år før kvinnene fikk denne rettigheten. En rettighet som på mange måter kan vise hvor inkluderende et samfunn er.  Bakgrunnen for 8 mars var at kvinner samlet seg for å få til stemmerett samt kvinnelige fagforreningers kamp for generelle rettigheter. Her i Norge ble dagen for første gang feiret i 1915.

Jeg tror man kan si at det virkelige beviset på at kvinner burde bli oppfattet likestilt var under andre verdens krig, da kvinner i stor grad startet å arbeide i krigsindustrien. Dette beviser på mange måter både likheten og mangfoldet som også kvinner har.

Hvorvidt kvinnefrigjøring har kommet langt eller ikke må nesten en kvinne svare på. Det som jeg undres over er hvorfor kvinner i helse og omsorgssektoren tillater seg at Jan Davidsen i Fagforbundet faktisk mener at det beste for ”dere” er at dere arbeider deltid, og heller fyller på med ekstravakter. Og at det er viktigere å beskytte dere mot dere selv isteden for å diskutere hvorfor dere ikke burde få bestemme selv hvordan dere best kan disponere tiden til arbeid og fritid. I mine ører høres det ut som om kvinnenettverket i AP og LO ikke helt har fulgt med hva medlemsmassen ønsker.

Uansett, dere klarte å bevise hva slags krefter dere representerete i 1913, muligens det er på tide å fortelle at dere også kan bestemme over egen arbeidstid, og at dere ikke trenger at staten skal fortelle hvordan du skal arbeide. 

Det virker som at Stoltenberg er rimelig lei av debatten om effektivisering av offentlig sektor. Hans klare motsvar er et tafatt forsøk på angrep mot bedriftsledere som ønsker en mer effektiv offentlig sektor. Svaret er, i følge DN, ganske enkelt at ”vi kan ikke bare ansette de aller mest effektive”.

Hvis dette er nivået i debatten kan jeg både forstå at debatten er svært vanskelig, om ikke umulig. For det første syntes jeg det er utrolig frekt mot sine egne ansatte. Jeg får lett inntrykket av at han mener at offenlig ansatte er ineffektive, og at det er helt greit. For det første tror jeg ikke noe på at offentlig ansatte generelt er ineffektive. For det andre tror jeg ikke dette handler om egenskapene til de som jobber innenfor ulike offentlige etater.

Utfordringen med effektivisering i staten handler ganske enkelt om prinsippen ”det er ikke alltid den som jobber flest timer som får mest gjort”. Det handler ganske enkelt om å utfordre måter vi arbeider på i et systematisk perspektiv. Et offentlig eksempel er portalen Altinn. Hvor selskaper blant annet enkelt kan informere om ulike forhold via fillesing.

Strengt tatt syntes jeg ikke at spørsmålet om effektivisering i staten burde være uavhengig av hvem som utfører oppgavene, men at det heller burde handle om hva slags oppgaver som skal utføres.